mandag 12. april 2010

Farenheit 911

I filmen Farenheit 911, blir Buch fremstilit som en president som er mer opptatt av penger og makt en fred. Mer opptatt av sin egen vinning enn landets beste. Filmen fremstiller det nesten slik at Bush er mer glad i golfspill enn og ordne opp i de store problemene. Filmen blir klippet slik at Bush blir fremstilt på en negativ måte. Moore velger å vise klipp der Bush ikke har kontroll over situasjonene. Michael Moor klipper også intervju og lignende slik at det Bush sier blir fremstilt som veldig dumt. Man får en helt annen sammenheng en det som egentlig er tilfelle. Bush blir også fremstilt useriøs flere ganger ved at han ler eller sier noe dumt i sammenhenger det ikke passer seg. Noe som også er grunnet klippingen.Filmen viser det nesten sånn at Bush tenker mer på golfspillingen enn katastrofen som nettopp har rammet landet.

Det er flittig buk av musikk i filmen. Dette er nok for å få ekstra god frem budskapet sitt. Det er mye humoristisk eller useriøs musikk når Bush snakker eller gjør noe spesielt. Seriøs musikk blir mye brukt når Moore gjerne vil få oss til å tenke. For eksempel til konklusjonen på slutten av filmen. Michal Moore er ofte sarkastisk . Han spiller veldig på følelsene til mottakerne. For eksempel klippet av Lila Lipscomb som gråter over sønnen som ble drept i Irak. Jeg vil si Michale Moore spiller på de tre apellformene logos, etos, patos.

Logos spiller han på da han finner bevis for sine påstander, hengir til annet fakta. Patos er veldig aktuell, han vil vekke førlelsene til mottakerne. Få de til å tenke, få de til å bry seg. Dette er noe filmen klart viser. F.eks. mennesker som har mistet sine nærmeste og kjære. Etos er aktuelt fordi folk kjenner til han og hans syn. Fikk balnt annet oscar for en av filmene hans.

Han ønsker sikkert at Farenheit 911 skal bli fremstilt som en bra dokumentar, da den virker mer troverdig. Men jeg vil ikke si at den er en dokmentar i prinsippet. Filmen er alt alt for ensidig og blir kanskje derfor ikke sett på som en vakse ekte dokumentar. Den er nok litt for subjektiv til at det går an å se på den som en
dokumentarfilm.